Hei.. jeg heter Cathrine.. ja, det var hvertfall det navnet jeg fikk i dette livet her da jeg valgte å inkarnere i 1982.

Ja for hvem er vi egentlig..?!

Meningen med livet og eksistensielle spørsmål har alltid vært et gjentagende tema for meg opp igjennom livet, der særlig tilknytning og relasjonstraumer har hatt et stort fokus. Det å ha separasjonsangst og ha vært livredd for å miste de jeg er glad i har gjort meg redd for å binde meg til nye mennesker, da frykten for ikke å se dem igjen har vært stor.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært fasinert av det åndelige/ paranormale, noe som i senere tid har gjort at jeg har lest mye alternativ litteratur, vært tiltrukket av miljøer og arenaer der slike temaer har stått i fokus. Jeg har de siste 12 årene reist alene på retreater og deltatt på ulike kurs verden rundt, kurs innen det holistiske, deriblant reiki, sjamanisme og mediumskap. Det i seg selv har gitt livet mange inntrykk og ikke minst tid til å reflektere over livets store spørsmål og mystikk. Dette har vært utrolig interessant og svært utviklende for meg, da jeg mer eller mindre har vært på konstant søken hele livet. Noe som også gjorde at interessen for “retningen i livet” ikke meldte seg før i senere alder for min del, da jeg forsto at det alt dreide seg om var de mer dypere aspektene ved livet.

Jeg har alltid vært en pliktoppfyllende sjel, eller en “flittig maur” som jeg ble kalt som barn, som alltid viste stor omsorg for andre. Så for meg ble valget å utdanne meg til sykepleier det eneste som føltes naturlig. Da tilnavnet Florence Nightingale tok over for den “flittige mauren".

Først 8 år senere valgte jeg å studere psykiatri da jeg har en sterk dragning mot å ville forstå menneskesinnet på et dypere plan, sett opp mot et åndelig perspektiv. Hungeren etter forståelsen av friskt og sykt, å kunne se sammenhengen var og er fortsatt stor. Og ikke minst døden som har vært noe jeg har jobbet tett innpå, men som også har vært en stor del av mitt private liv.

Med over 18 års ansiennitet i helsevesenet, sitter jeg nå med en autorisasjon som psykiatrisk sykepleier og en innholdsrik livserfaring på så mange måter. Det var i 2015 jeg valgte å bryte med systemet, noe som de fleste så på som helt absurd. Å bryte ut av det som oppleves som trygt, det å ha en fast jobb etc.. for meg kun ble en begrensning og ga meg en følelse av å ikke få puste. Jeg vet inni meg at det er noe mer jeg skal med livet mitt enn å til stadighet bli begrenset og la meg begrense av andre. Jeg vet at for mange skaper dette frykt, frykt for å ikke passe inn, men for meg så jeg ingen annen utvei. Jeg tar nå fatt på et nytt kapittel i livet mitt, der jeg vil skape noe av all min erfaring og kunnskap. Men det å endelig tørre å synes og bli eksponert for verden, for den jeg virkelig er, har ikke vært en dans på roser. Noen ganger føles det slitsomt da vi alle er marinert i den kollektive “flink-pike syndromet”, som stadig oppleves som en tygges under skoen. 

Jeg har valgt å skape min egen virksomhet hvor jeg kan coache mennesker, da med ulike typer av tilbud. I det etablerte systemet opplevde jeg å ha mindre og mindre tid til den enkelte og at metodene som ble brukt ikke var noe jeg verken kunne utføre eller stå inne for, da jeg så en veldig dominant kontur i behandlingstilbudene hvor medisinsk behandling får en uforbeholden stor plass. Jeg mener at et fysisk eller psykisk problem aldri er tilfeldig og har alltid en dypere sammenheng og at medisiner kun er symptombehandling.

Under sykepleierutdanningen ved landets høyskoler har man en forpliktelse om å bli undervist og rustet til å møte pasientens åndelige behov. I praksis bør dette være et like høyt prioritert tema på lik linje med fysiske, psykiske og sosiale behov. På den måten blir pasientens åndelige behov en del av helsepersonells profesjonelle omsorg og ikke en privat praksis for den enkelte helsearbeider. Jeg opplever at dette svært viktige temaet neglisjeres i praksis. For noen handler åndelig omsorg om det religiøse mens for andre kan det handle om hva som gir håp eller styrke. Det er særlig når livet blir ekstra sårbart at pasienten kan ytre sterkere trang for å bli møtt med sine åndelige behov. Jeg kan nesten ikke tro at systemet for det meste er bygd opp på at vi kun har en kropp og ta hensyn til.. hva slags “briller” er det disse ser gjennom?! Vi er da så mye mer enn det, vi har tross alt en SJEL som burde bli “sett”, da det fort går fra en “følelse til lidelse”. Hvorfor ikke ha evnen til å kunne forebygge mer, enn å bare behandle. Men i stedet oppfattes livet gjennom en ødelagt linse og problemet er at de fleste har glemt at de bruker de ødelagte brillene. Da lever man det meste av livene i troen på at vi er våre tanker og begrensede mentale identiteter. Akkurat som en fisk som har glemt hva begrepet vann er.

Jeg har selv, både gjennom personlige erfaringer og gjennom samtaler med mennesker sett sammenhenger mellom kroppslig sykdom og det levde liv. Når pasientene fikk tid og rom til å snakke om tidligere livserfaringer så de ofte sammenhengen i eget sykdomsbilde. Ved at pasienten ble bevisst på dette økte opplevelsen av å ta del i egen sykdom og sykdom kunne snus til en helbredelsesprosess. For meg er derfor terapeut-/ coach rollen viktig, da alt dreier seg om å “holde space” for et annet menneske. Det kreves stor grad av selvinnsikt og kjærlighet til seg selv for å kunne være en annens hjelper. Jeg har erfaring fra å jobbe med blant annet stress-håndtering, konfliktløsning, empatisk kommunikasjon, traumer, angst, depresjon, lavt selvbilde, utbrenthet, sorg, overgrep og spirituell søken for å nevne noe.

Når jeg coacher er jeg ekstra oppmerksom på energier og kroppslige forandringer, så jeg coacher intuitivt. Jeg har et godt opptrent sanseapparat slik at jeg gjenkjenner subtile følelser i ansiktet til mennesker og leser de følelsesmessige aspektene ved en situasjon. Så for meg er min intuisjon mitt navigasjons - og arbeidsverktøy.

Å være ekstremt sensitiv og empath ser jeg på som; ” A blessing and a curse”. Å være en katalysator for andres energier er ikke noe man bare kan ”skru av” som så mange tror, særlig når man er kommet hit med denne gaven om man først blir bevisst på den, da den for meg er min kilde til liv. Etter mange indre og ytre reiser har jeg kanalisert gjennom min indre Heyoka. Den moderne Heyoka Empath vil ofte si eller gjøre noe for å skifte energi og endre oppfatninger. Dette gjør at andre kan begynne å se tydeligere og dermed heale. I utgangspunktet fungerer Heyoka både som et speil og en lærer, og bruker ekstrematferd for å speile andre og dermed tvinge dem til å undersøke sin egen tvil, frykt, hat og svakheter, altså sine skyggesider. De har også kraften til å helbrede emosjonelle smerter, slik kraft kommer fra opplevelsene som ”The Wounded Healer”.

Fordi jeg leser andre menneskers følelser, er jeg derfor i stand til å gi den veiledningen som er tilpasset den enkeltes behov. Man kan ikke “helbrede” noen helt på én gang, men å lede noen gjennom neste trinn på reisen til helhet. Min tro er at ingen blir opplyst, da opplysning er en reise, ikke en destinasjon. Jeg vil vise at vi alle er lærere og studenter på samme tid, og at ingen av oss vet alt - så snart noen tror de gjør det, blir sinnet deres smalt, begrenset eller lukket fra å lære. Jeg mener derfor at det er viktig for meg som terapeut-/ coach å være klar over mitt eget åndelig ståsted, da evnen til å bruke meg selv terapeutisk er særlig avgjørende.

Jeg kom over begrepet salutogenese da jeg studerte psykiatri for en del år tilbake. Det fanget min oppmerksomhet da og har siden hatt en stor innvirkning på mitt eget liv, både privat og i jobbsammenheng. Vanligvis forholder leger seg til patogenese, altså hva som gjør oss syke. Men en salutogenetisk orientering fokuserer på kildene til helse. Det er en kompleks forståelse av helse. Å være en del av livet selv, utsetter oss for stressfaktorer som er umulig å forutse hvordan de vil virke inn på helsen vår. Antonovsky kaller det “helsens mysterium” og søker å finne svar gjennom salutogeneseteorien.

Aaron Antonovsky var en israelsk-amerikansk sosiolog, kjent for sin forskning på forholdet mellom stress, helse og velvære. Han var misfornøyd med den etablerte medisinens og det moderne helsebegrepets skarpe skille mellom syk og frisk. Han utviklet teorien om salutogenese, teori om fysisk og psykisk helse som fokuserer på hva som fremmer god helse og gir individer økt mestring og velvære, som en motsatsteori til patologien. Innen den salutogene forståelsen har helse med holdningen til livet å gjøre, holdninger til å takle stress og uventede forhold.

Salutogenese er ikke en teori som anviser direkte løsninger, men som gir et tankesett rundt sentrale begreper som kan hjelpe og lede oss til produktive ideer, noe jeg har en sterk tro på og jobber ut i fra.

Jeg så et tilsvarende mønster også i psykiatrien, derav Robert Assagioli, psykosyntesens far. Ifølge han selv hadde menneskets bevissthet flere lag enn det Freuds modell viste, psykoanalysen. Med andre ord, en psykologi med fokus på hele mennesket. Assagiolis viktigste kritikk av psykoanalysen var at den hadde altfor mye fokus på den patologiske siden av psyken. Men igjen hadde Carl Gustav Jung vinklingen rettet mer i dypet av sinnet, nemlig våre skyggesider, derav dybdepsykologien.

Men på min reise gjennom psykologiens verden møter man på ulike teorier og filosofer som setter ditt syn på ting i perspektiv, Sigmund Freud, Carl G.Jung, Roberto Assagioli, og i mer moderne tid Stanislav Grof, Gabor Maté, Joe Dispenza for å nevne noen. Men i fare for at dette er mer for spesielt interesserte kan dette fort bli litt kjedelig å lese for den “vanlig mann i gata”, så jeg velger å la det bli med det, eller for å referere til min egen mamma; “Jeg hører hva du sier men jeg forstår ikke hva du mener”. Selvom jeg har en undrende tilnærming til livet er det ikke slik for alle. Det jeg studerer som menneske og ikke minst det jeg studerer som sjel har fått meg til å bli mer i aksept, for ingenting er tilfeldig og alt har en dypere mening. For meg er ingenting hverken svart eller hvitt, jeg ønsker å ha en ydmyk holdning til livet, “an open mind” som jeg så fint pleier å si..

Jeg er og har alltid vært et åndelig engasjert menneske, men i de senere årene har jeg fått erfare den store gleden det gir og ta i bruk enda større deler av bevisstheten, det å bare VÆRE. Så i 2019 begynte jeg helt ubevisst med en av-identifisering av meg selv og som naturlig gikk over til en mer bevisst observatør til det. Dette handler mye om det jeg innledningsvis snakker om, de rollene vi “støpes” inn i, vår identitet, som ikke er annet enn et samlebegrep på all læringen vår om vi mestrer å se det fra et nøytralt ståsted. Jeg er ikke annet enn en sjel som har valgt å komme hit til jorden, inn i en fysisk kropp, for å studere ulike type temaer, for å “våkne” og høyne den kollektive bevisstheten. Jeg har selv valgt min Karma om jeg kan se på alle utfordringer livet serverer meg som læring og IKKE gå inn i en “offerrolle” som kun er konstruert av menneskesinnet selv, egoet, det splittede selvet.

Som dere sikkert forstår nå så drives jeg av å hjelpe mennesker videre i livet, og bidra til personlig vekst og utvikling. Menneskemøter, hendelser i hverdagen og andre opplevelser får meg til å se på livet i en større sammenheng. Inntil vi kan ta av oss de ødelagte brillene, vil vi fortsette å se oss selv som isolerte og separate små enheter som ser verden kun i et A4 format.

Så hvem vet om kanskje våre veier møtes..